The newbie, the newborn, the new me, the new New…

….To the newest me from the Drosseldaisy in the past.

I remember that in the eighties, the word «new» was the word number one in use in most comersials and fashion magasines. It is something fresh about the word, something pure and worth buying/dying for.

The word «new» contains so many promises, that it won’t be like the old one, that it will be better than last time….but soon to be, the new is getting old and is always replaced with something new…the never/newer ending story keeps rolling on and on.

For me, my new smartphone is new but old for the world (the model is from last year or something). I love my new smartphone because of the sound capacity, I love the sound of a good sound/ or the noise of a good bass—– doesn’t matter if the sound is old since it is always new when it is played. Or is that more like replayed; not new play?  ….replayed, recycled, rewired, reborn, replaced…..something new is beeing repeated and makes it still new, doesn’t it? For example re-make means make something old new again, or am I completly nut here? I guess so…

Anyways, happy new Snake year!

 

Bilde

 

Reklamer

Husets hemmeligheter

*Novelle…del 1*

Dette er det merkeligste huset jeg undersøker en siste gang før det store brekket. Jeg har vært i dette huset her flere ganger for å forsikre meg at huset ikke har noen overraskelser å by på før det endelige innbruddet. Og så klart for å få nyss på hvem som bor her og hvordan sikkerheten i huset er rigget. Jeg har vært her dag og natt, alt ettersom, og har fått inntrykk av husets ritualer og husets vaner…. Det er et hus:

 

  • Med mahogny bar, fullt av sprit, rom, cognac, likør…mye av det er til og med gammelt…men ingen vin, ingen øl…og det står der urørt…alltid…i hvertfall det halvåret vi har vært innom her….

  • Vegger fullt av familiebilder fra eksotiske steder i verden….det samme gjelder albumene. ….men dette huset har ingen barn, og noen av bildene er datert senest i år…det er ingen barnerom eller gjesterom her. Og i løpet av det halvåret vi har studert huseierens vaner, har det aldri vært barn her….eller vært noen andre enn huseieren egentlig….er bildene fra et annet liv=?

  • Soverommet er alltid ubrukt, men det ser ut som soverommet er stuen, for her er alltid en dyne og pute på skinnsofaen. Det er her husets eier sover hver natt. Vi har sett huseieren sove her hver natt det siste halvåret. Hvorfor lokker ikke soverommet?

  • Det er en hel gang fullt av hyller med bøker fra ulike språk. Men de leses aldri…de samler støv. Det er lite lys i huset, men med så mange bøker, hvor er leselampene?

  • For å være et hus på 323 km, så har det utrolig få vinduer. Det som er av vinduer, er smått.

  • Huseieren foretrekker å ha det mørkt rundt seg med stearinlys…..for vår del perfekt for å ikke bli sett av naboene der vi har lusket rundt i huset, men hva med huseieren? Savner vedkommende ikke å titte litt oftere ut av vinduet? Overhodet ikke, etter hva jeg har observert så foretrekker personen å holde seg skjult. Og dessuten leser personen aldri bøker likevel, så hvorfor skal personen ha lys annet enn stearinlys? Vedkommende ser kun på tv eventuelt.

 

Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd at husets eier er en som samler på skrot. Det er fullt av skrot fra 60, 70, 80 og 90 tallet….og så virker det som om tiden har stått stille siden hadde det ikke vært for familiebildene på veggene… I følge Roger er husets eier stinn på gryn og har investert i kunst for millioner. Hadde det ikke vært for at vi vet hvor kunsten er, så hadde jeg ikke trodd det var noe av verdifull kunst her overhodet……tydeligvis er kunsten i et hvelv nede i kjelleren. I en luke i et tomt rom nord for stuen, så er det et hvelv under jorden! Skikkelig gammeldags måte å lagre kunst på…jeg kan ikke skjønne at det kan være bra for maleriene overhodet å være i en fuktig kjeller med mindre hvelvet er fuktsikret. Så kan hende informasjonen vi sitter på er feil, for vi har ikke sett det…vi tror på kildene, men likevel….men på den annen side: Heller ikke sett et slikt hjem på norsk jord…det er bare så mye som ikke stemmer med denne huseieren som gjør meg så nysgjerrig….

 

Det er et rom innerst i huset som både forundrer og skremmer meg på samme tid…det virker som et bederom…det er fullt av buddha-statuer, stearinlys og røkelse. I grunn ser rommet skittent ut og det lukter stinn av røkelse i veggene. Det er bilder på veggene av noe som minner om døden i lotusstilling…flere uttrykk for døden. Jeg trodde døden bare hadde et ansikt, men hvem vet…Men det er ikke bare bederommet som forundrer meg; det er vanene til denne kvinnens hus. For hvorfor ha en bar hun aldri drikker av, en vegg full av bilder av mennesker hun aldri ringer til eller besøker eller får besøk av…i et halvt år, har vanene hennes vært det samme: hjem fra jobben på universitetet, rett til tv stuen og der sovner hun. Hun leser ALDRI noen av bøkene hun har i gangen, de er bare til utstilling..som resten av huset i grunn…og så mye som er på utstilling…alt annet enn malerier fra Hitlers glansdager, som er i kjelleren……som er lovlige………hvem er denne damen som bor i et hus på utstilling som er så rotete med skrot på samme tid?

 

 

I dag innrømmer jeg at jeg egentlig ikke hadde trengt å være her….alt er planlagt i detalj (som vanlig), og vi vet at huseieren ikke vil oppdage den minste ting når vi kommer hit i morgen natt og begynner gravingen. For huseieren er aldri i kjelleren, alltid enten i stuen eller på kjøkkenet og badet……Vi kommer til å gjøre innbruddet når huseieren er hjemme, for det er da det er minst mulig for å bli tatt…mest fordi huseieren har så maskinelle vaner at det perfekte innbruddet blir nettopp når hun er hjemme, men også fordi det passer best å gjøre det når mørket faller på enn når det er daglys og nysgjerrige naboer kan se oss…..

 

. I dag er jeg her utelukkende for å forstå damen…for det er noe merkelig med at hun egentlig aldri har vært i bederommet, og hver gang jeg har undersøkt rundt i huset, så har lysene i rommet blitt tent…og det lukter alltid røkelse som siver ut av rommet som om det er noen som nettopp har vært der og bedt til Døden…

 

Mine kollegaer vet ikke at jeg er her. De bruker dagen i dag på å hvile kreftene til de gjør utgravingen i morgen natt. De tror jeg gjør det samme, så klart…men vil ikke fortelle dem om denne inspeksjonen min i natt, for den er av privat art. Jeg må bare dobbeltsjekke damens vaner en siste natt før vi forvolder oss i hennes kjeller….for det kan være noe jeg ikke har fått med meg…må være helt sikker.

 

Hun er ikke vanskelig å spionere på fra mørket, der hun kommer hjem og tar av seg sine ytterklær. Hun liker å ha det mørkt…sparer hun kanskje på strømregningene? På denne årstiden, hvor det er så vått og rått og mørkt ute, så er hun likevel sparsommelig med lysutgiftene? Hun liker å ha stearinlys på, noe som er fint og romantisk, men også gjør det lettere for meg å snike rundt i skyggene. Og blir hun skremt av min skygge, så slår hun fra seg med at det var sinnet hennes som spilte henne et puss med skygger….slik hun alltid gjør når hun plutselig blir oppmerksom på skygger som ikke stemmer med rommets fysiske lover; for så å slå seg til ro med at det har rabla for henne sånn bitte litte granne på grunn av all ensomheten som skremmer henne litt…skygger er hennes eneste selskap.

 

Det pøsregner i kveld. Hun er litt senere enn hun pleier i dag. Best å notere meg det ned, for det er utenom hennes over punktlighet i hverdagen. Men det regner mye i dag, litt glatt føre, så kan hende hun var litt forsiktig sjåfør i dag. Men hvorfor så søkk våt hvis hun har kjørt hjem i dag fra jobben som vanlig? Jeg titter ut det eneste vinduet i stuen, og ser at bilen ikke er der. Kanskje bilen har punktert et annet sted slik at hun måtte gå et stykke hjem i regnværet? Hadde hun ingen hun kunne ringe som kunne plukke henne opp eventuelt slik at hun slapp å gå i regnet? Ikke lett å vite.

 

Damen er 46 år, heter Hilde Spielmeyer og er astrofysiker…på Blindern…i følge Henny som har hatt jobben med å reasearche hennes identitet. Ufattelig rart i grunn, for har aldri sett en eneste bok om astrofysikk i bokhyllene hennes…bare masse bøker om kongefamilien på forskjellige språk og mange historiebøker spesielt fra Napoleonstiden. Rare interesser for en kvinne….rart yrke for en kvinne også forøvrig.

 

Hun er ikke akkurat stygg å se på. Faktisk ser hun litt mer sensuell ut enn vanlig til tross for søkkvåt hår og sminke som har rent utover ansiktet hennes. Ser jeg hint av rød lebestift i mørket? Ser ut som det har blødd litt utover haken i så fall…hvis det er lebestift da. Eller kanskje det er lebestift av dårlig kvalitet som renner litt i sprekkene i rynkene hun har rundt munnen sin….sånne bistre rynker norske kvinner spesielt får etter et langt liv som bitre sjalu kvinner, hvor munnen snurper seg hver gang de er bister og bitter på noe. Men denne damen er jo ikke helt norsk: faren hennes var tysk…hun er visst jøde i følge Henny, men da er det ekstra merkverdigt med et bederom som overhodet ikke minner om noe jøder ville hatt…..

 

Hilde har en fin bluse i cognac-farge….en bluse i chiffon. Jeg elsker chiffon på kvinnehud: det avslører former samtidig som det er diskret. Blusen avslører at hun fortsatt har fin overkropp til tross for at hun er i 40 årene…Hvorfor har hun på seg bluse i dag? Hun går jo alltid i skjorte, gjerne en nøytral skjorte som skjuler hennes seksualitet. I dag er hun ekstra sensuell…hvorfor det…med et chiffonskjørt i svart som strammer seg rund hennes midje, som følger hennes bevegelser fordi det er kliss vått….det kler henne. Når gikk hun til anskaffelse av alt i chiffon? Hele klesskapet hennes består stort sett av skjorter og jeans, aldri noe sånt…i følge Stian pleier hun aldri å shoppe i butikker som vanlige jenter, bestiller fra nett….men selv da har hun til nå ikke bestilt noe i chiffon…eller har hun? Har Stian nevnt det? Han som tar seg av alle bevegelser hun gjør på nettet på jobben, for hun har ikke internett eller pc her hjemme.

 

Det er noe anderledes med Hilde i dag…men hun er like uoppmerksom på at det er noen i huset hennes som før. Som alltid i grunn…nesten så jeg lurer på om hun er såpass i sin egen verden at hun ikke ser noe annet enn sin egen verden i sitt sinn…

 

Er det Hilde? Hun oppfører seg som Hilde, men klærne er ikke som Hilde….samme kropp…nesten i hvertfall, ikke lett å se nå som hun har litt annen klesstil og sminkestil enn vanlig….noe anderledes uttrykk i ansiktet nå som hun har tørket vekk den verste regnvannet i hår og ansiktet med håndklet på kjøkkenet…hun ser lykkeligere ut…eller mer fornøyd ut…hvordan kan hun være fornøyd etter å ha gått i dette skitværet? Og hø? Hun setter på kaffe….kaffe? Hun har da aldri brukt den kaffemaskinen hele det halvåret jeg har studert henne.

 

 

Hun går til baren….og finner et whisky glass…. og heller i Saint Brendans…hun sniffer i glasset før hun tar et shot av likøren….og så fyller hun det på igjen….henter kaffe på kjøkkenet i en turistkopp med frosk og båt på…

 

Er det Hilde?

 

Fortsettelse følger….

Hva er mine kunnskaper verdt?

*et utleverende innlegg om mitt liv på kunnskapens skole*

Jeg har levd et litt utradisjonelt liv i 20 årene. Jeg har vært både gründer i restaurantbransjen, evigstudent på Blindern (naila en bachelor i filosofi og gjorde en masse ymse strøfag som medievitenskap, religionsvitenskap,allmenn litteraturvitenskap, tysk og idéhistorie), radiojournalist, resepsjonist og instruktør. Jeg har gjort mye sprell og jeg har gjort noe godt. Oppi dette har jeg hatt alt fra økonomiske smeller og jobbsmeller fordi jeg aldri valgte en trygg vei folk har gått før meg, men det er prisen man betaler for å ta sjanser der ingen har gått før: det smeller når man tråkker litt feil på minefeltet. Det er tryggheten med å institusjonalisere sine erfaringer og kunnskaper på skoler i Norge: man slipper alt for mange smeller som gir krigsskader fordi man ser hvor andre har gått trygt, man følger en jobb mal og studiemal som garanterer suksess i samfunnet…og så er man trygg og innenfor samfunnets komfortsoner, og så er man til syvende og sist synkron med samfunnet

Vel…dette er en bra vei for de fleste, men det har aldri vært riktig for meg. Jeg har ikke hatt lyst til å være lærer eller sykepleier eller advokat…jeg har heller ikke hatt lyst til å bli selger eller det ene eller det andre. Alt jeg har valgt, har jeg valgt fordi jeg har lyst til å lære og erfare ting på egenhånd. Jeg liker å definere ting ut i fra mitt eget sinn, lese til meg ting og erfare meg til ting på egenhånd slik at jeg får så godt det lar seg gjøre, førstehåndskunnskap.

 

Sånn sett syntes jeg at jeg har hatt en fantastisk ti år som jeg ikke ville byttet bort for noe i verden, fordi jeg er rik på kunnskaper og har lyst til å bare bli enda rikere på det. Men at jeg har valgt det livet jeg har valgt, og da spesielt studielivet, som ikke er synkront med samfunnet, det har jeg fått negativt høre mang en gang. …skal fortelle her…

Nå for tiden jobber jeg i restaurantavdelingen (eller som baywatchdame) på cruisebåt.Og når noen spør om hva jeg har studert, så svarer jeg at jeg har studert filosofi og uendelighetens fag som gir null jobbmuligheter med mindre man skal forbli på universitetet til evig tid. Reaksjonene er:

Hva skal du med det? Det gir jo ikke penger!

Hvorfor har du gjort det da når det ikke gir jobb???

Jeg har svart tilbake:

Hvorfor reiser noen jorden rundt? Hvorfor har man meningsløs sex som ikke fører til barn, når det i grunn er det ultimate meningen med sex: reproduksjon?

De blir sure og gretne på mine spørsmål tilbake, for det kan jo ikke sammenlignes…hvorfor ikke? Hvorfor reiser vi masse rundt på ferier overalt i verden når det ikke gir penger, tvert i mot kaster man penger ut av vindu?

Altså mener jeg det er de samme grunnene til at jeg har studert: jeg har hatt lyst til det, jeg har lært masse på bakgrunn av det, og jeg har kost meg. Samme grunner som man svarer på hvorfor man reiser rundt og hvorfor man har «meningsløs» sex. Jeg har da gjort dette også i tillegg til studier, så ser ikke hvorfor studiene mine skulle være mindre verdt enn reiser og sex.De fleste blir paffe av denne argumentasjonen, fordi de ikke har sett den sammenhengen før. Fakta er at de ser på reiser og sex som status men det gjør de ikke med kunnskaper…merkelig det der…

 

Neste reaksjonene etter min argumentasjon med reise og sex, er da ofte:

«Jammen IQ ekke det samme som EQ.»

Dette har jeg syntes har vært en snodig svar tilbake, for jeg har vært meg selv og hele den pakken jeg er med personlighet,erfaringer, informasjon, kunnskap og det som er, så h*n får et behov for å påpeke at h*n i det minste har høy EQ? Prøver vedkommende å si at jeg har lav EQ?  Hvorfor skal man ha lav EQ hvis man har høy IQ? .  Kan man ikke ha begge deler samtidig da liksom? Mener du jeg har lav eq siden det høres ut som jeg har høy iq? Snodig…..

 

Iq’en min er jo ikke all verdens skal jeg være ærlig, for den er bare 120, og det er laveste som er skal man mestre akademiske fag, men høyere enn gjennomsnittet på 100 så klart. Men jeg er summen av all innvestering jeg har gjort i kunnskap, og det gjelder jo alle andre også. En som har like høy iq som meg har da ikke nødvendigvis gjort de samme tanker, erfaringer og det som er som meg. Kan attpåtil hende vi ikke har en døyt å snakke om sammen fordi vi er så forskjellige at det ikke lar seg gjøre. Så mye mer spiller inn i en god samtale over en kopp kaffe en hvor høy eq og iq en har.

Dette med intelligens og iq er relativt, for på Blindern er jeg den mest uintelligente what so ever. Men hvorfor blir det så viktig med å skalere hverandres iq i forhold til hverandre? Og ikke minst dra inn eq for å kompansere for lav iq? For meg er ikke iq relevant  annet enn som konstatering av at vi alle er forskjellige hva angår kunnskapsnivå og intelligens. Så skjønner ikke hvorfor enkelte folk drar opp dette med iq straks de snakker med meg ?

 

Selvtilliten og selvbildet mitt ligger i hva jeg har oppnådd i mitt liv og veien jeg har gått for å komme dit, ikke at noen er dårligere eller bedre enn meg hva angår iq eller eq. Jeg har ingenting i mot å si at jeg har vært dum som unge eller dum nå, men jeg innrømmer at jeg analyserer min egen dumskap for å granske meg selv om ikke annet. Men igjen da snakker jeg mest om meg og ikke andre.

 

er.

 

Men så har vi de som faktisk verdsetter og skatter kunnskapene mine høyt, og som nesten bryter ut når de hører jeg har studert filosofi:

 

SÅ SPENNENDE! DET VIL JEG OGSÅ!

 

Disse menneskene har blitt utrolig inspirert av meg og spør og graver om hva filosofi er. Hun forrige i husøkonomi avdelingen på cruisebåten, ble kjempebegeistret og ville høre mer. Det var fasinerendes å se hennes fascinasjon for mine kunnskaper, og jeg ble like fasinert av hennes livsvisdom fra livets skole som gjorde at hun syntes nettopp filosofi var spennende. For henne var mine filosofiske kunnskaper gull verdt hennes tid å høre på, og jeg har hatt masse glede av å lytte til hennes livserfaringer som hun har gjort filosofiske vurderinger på. Og jeg blir kjempeglad for sånne gjensidige reaksjoner hvor vi ser på kunnskap som gull uansett om det har nytteverdi i samfunnet eller ikke: De gir glede der og da. 😀 Kaffeavtaler sammen skal gjentas for disse gullstundene, uten tvil.

 

Et av de aller beste timene i livet, er kaffestunder med mennesker som deler denne gjensidige gleden for kunnskapsutveksling og dialoger uansett hvilken bakgrunn de har, og jeg føler at jeg ikke bare leser og erfarer livet for min egen del, men også for å ha fantastiske konversasjoner med forskjellige mennesker over en god kopp kaffe. Jeg syntes kaffe og gode dialoger er målet for mange av mine små gleder i livet, og om dialogene skjer gjennom bøker eller ekte mennesker, så er gleden like stor i hverdagen. Selv om dette ikke betaler seg i jobblivet eller økonomisk, så gir det meg enorm verdi når jeg møter bøker og mennesker…og blogger. For livet er mer enn bare jobb og penger, livet er å vokse på kunnskaper med hverandre. Så etter min mening, burde folk oppsøke kunnskap like mye som de oppsøker meningsløs sex og reiser utenlands for erfaringens skyld. 😉

Uansett hva som skjer i framtiden, så kan aldri noen ta fra meg bokkunnskapene eller erfaringene mine. Det kan eventuelt bare alderdommen og eventuelt sykdommer ta fra meg. Penger kan bli null verdt i framtiden, land og jord kan bli borte som følge av krig, katastrofer og det som er….bare jeg har råd til en god kopp kaffe og har et godt selskap hvor vi deler med hverandre kunnskaper og liverfaringer, hvor vi kan tulle med hverandre og kose oss, så betyr jobb og alt det andre som samfunnet setter krav til oss for at vi skal og ikke skal gjøre, null og niks for meg. Godt selskap er alfa omega. Og forutsetninger for å være et godt selskap, om det så er i krig og fredstid, er at man har pleid sjela si med livserfaringer og kunnskaper slik at man blir god på konversasjonskunst over en god kopp kaffe. (tror jeg).

Drossellesning av dannelse i øst og vest

Stikkord

, , , , , , , , , , ,

Til informasjon: måten jeg ser på dette på, er begrenset til hva jeg vet. Feks har jeg null peil på indianernes dannelsestradisjon eller noen afrikanske filosofiske tradisjoner osv som kan være like relevant å belyse innenfor dannelses- og opplysningsdiskursen. Men siden jeg har kun peiling på det jeg erindrer, og siden jeg begrenser det til øst og vest på drosselvis, så er det det jeg skal drossle om.

Østens vs vestens dannelses og opplysningstradisjon

Det som slår meg, er hvor likt viljen til opplysning er både i Øst og Vest på verdenskartet gjennom historien. Og at det hele startet så og si «samtidig» for 2500 år siden! I vest begynte det i Hellas, i øst i India…i midtøsten også på en måte, bare mer i en mythos forståelse. Skal ikke kimse av mythos. Men selv om viljen er lik, så er måten de anser for hvordan forstå kunnskap litt ulik.. Og ikke minst metoden for å oppnå kunnskap og opplysning forskjellig og hvor de ser begrensningen. Men ellers er mye likt i grunn, og tradisjonene krysser hverandres fotspor…

Dannelse som oppnåelsen av opplysning og sann erkjennelse av virkeligheten.

Dannelse handler om full erkjennelse og opplysning av virkelighetens foranderlighet…jeg vil også kalle det full epistemologisk og kognitiv forståelse av virkeligheten på objektivitetens premisser.

Litt sånn tankespinneri fra min side om kunnskap i metaforer, og så ser vi hvor essayet ender hen :

I kristendommen, så er viljen til kunnskap en synd. Det at Eva især men også Adam lot seg friste av slangen til å spise av kunnskapens frukt fra kunnskapens tre, så allmektige Gud som synd. Adam og Eva, da de ble bevisst kunnskap og verden og seg selv, så skammet de seg. Skam kommer utenfra, fra det de anså som autoritet, og sånn er det med all skam som menneskeheten måtte oppleve.
Denne tanken ser ut til å ha blitt mikset inn i kulturen til mange av Europas borgere generelt, så derfor har de valgt troen på en autoritet for all forståelse i verden, nemlig Gud (eller vitenskapsmenn eller andre religiøse og ideologiske sektledere). Dette gjelder ikke alle så klart, men det er gjennomgående for mange..

I østen er det motsatt. Buddha satt under et tre og fikk opplysning, ble en buddha, oppnådde awakening og full mindfullness og evnen til å oppnå nirvana. Artig at buddhismen konsept om opplysning kan føre til nirvana mens det i vestens kultur ble opplevd som skam…(for noen så klart, ikke alle. Alltid unntak..)Mens Adam og Eva opplevde kunnskap om forståelse av verden med lidelse, buddha tok det med med stoisk ro…jeg syntes det er fine metaforiske bilder på hvor forskjellig kunnskap og opplysning kan virke.

Kunnskap som nytteverdi vs kunnskap som verdi i seg selv.

For noen i vesten, spesielt i kristendomskulturen der det virket i vest, begynte menneskehetens fall med et stykke tre, kunnskapens tre. Eller så begynte menneskehetens fødsel og opplysning med kunnskapens tre, fortsatt et stykke tre, som for noen i Østen….rent symbolsk liker jeg dikotomien i et tre, for det er jo sant: kunnskap kan føre til fall eller til opplysning alt ettersom. Et tre kan brukes til å bygge hus eller et krigsskip….øst og vest symboliserer uansett to perspektiver på kunnskap som nytteverdi og verdi i seg selv….

Aristoteles kunnskapsideal: oppsøke kunnskap som en verdi i seg selv (litt likt buddhismens kunnskapsideal), er et ideal som konkurrerer med et annet ideal: kunnskap som makt (Bacons kunnskapsideal), dvs kunnskap som nytteverdi. Så klart; kunnskap som nytteverdi gir fortjeneste i samfunnet sånn generelt men også for å kunne utnytte naturens resurser spesiel. Men det er når man erverver kunnskap som en verdi i seg selv at man blir vis, ikke når det bare skal være slik at man oppsøker kun kunnskap når den er av nytte.

Det var kanskje derfor kunnskap ble sett på med skam: Fordi det kan misbrukes når det ses utelukkende ut i fra et nytteverdi eller misbrukverdi….( jf krigsskipanalogien, men sikkert andre bedre eksempler dere kan finne på også)…men jeg lurer også på om det er fordi det også det historisk for religiøse eller politiske ledere da ble lettere å lure sitt folk om de ikke oppsøkte kunnskap men utelukkende stolte på deres autoritet og dømmekraft.

Om kunnskapsforrakt

Jeg syntes kunnskapsforakt som ideal er det verste av de tre idealer å forholde seg til kunnskap på. (Jf Adam og Evas som deretter får kunnskapsforakt pga skam), er galt. Spesielt ser man dette innenfor seksualitet i alle religioner, men generelt også på andre områder hvor feks det å være nerd er noe skambetont. Å forbinde kunnskap og opplysning med skam; noe som må foraktes fordi det forringer en religion eller noe en autoritet har sagt, er forkastelig.
Eller fordi det setter ens egen fordom og tro på prøve når man føler det man hele tiden selv har trodd, er så behaglig. Dette setter også stopper for ens egen dannelse og utvikling til å se forandringer i verden, for det fryser forståelseskartet til et menneske. Kunnskap er noe både østen og vesten forkaster når det blir blendet av religion eller ideologi eller overtro osv.

En måte å lese Faust legenden på, er at han kunnskapsbegjæret hans korrumperer sjelen hans fordi han virkelig vil selge sjelen til djevelen for all verdens kunnskap. Det igjen minner meg om kunnskapsforakten som kan leses i bibelen, hvor kunnskap er noe syndbetont (jf Adam og Evas syndefall pga kunnskap) .Jeg har ikke hørt om tilsvarende Faust myte i østen, så beklageligvis kan jeg ikke gjøre en sammenligning her….men Faust legenden og Adam og Evas historier, sier litt om hvor negativt syn noen europeere spesielt har hatt på kunnskap….

Den reneste form for kunnskapsideal, er den aristoteliske, som også er å finne i Buddhas lære ( i en litt annen form), for der blir kunnskap ikke brukt i det ondes tjeneste. Og det er den som er mål med dannelsen. (Dette kommer jeg sikkert til å repetere som et mantra i innlegget og ellers i andre innlegg…for jeg mener det!) 😉

Litt mer kulturlesning av dannelseskulturene i øst og vest ut i fra spørsmål og svar metoden ..

For både østens og vestens dannelseskulturer, så har det vært en dialogisk prosess for å komme fram til dannelse på hver sin måte, men målet er det samme: opplysning. Prosessen er forskjellig i hur de kom fra mythos til logos. Østen hadde lenge, med India som sete, hatt mange forskjellige yogi skoler (som feks jainismen, hinduismen osv) før siddartha Gautama kom fram til sin Buddha-lære (som er svært så intellektuelt spør du meg!). i Hellas, så hadde diskusjonsformen (dvs i konkurranseform faktisk) for å komme fram til kunnskap, vart en stund før Sokrates sjøl intellektualiserte det hele.

Den intellektuelle tradisjonen startet med sokrates i Vest, med Siddartha Gautama i øst. Og begge brukte i sine dialogiske metoder spørsmål og svar metoden når de intellektualiserte. Sokrates brukte det for å bevisstgjøre opponentene sine at man ikke kan ha sikker kunnskap uten rene definisjoner, for som regel brukte opponentene eksempler på sine kunnskapsformer. Feks definerte de rettferdighet ut i fra levende eller historiske eksempler men ikke ut i fra abstrakte definisjoner. Men Siddartha fungerte som guru, fikk veldig ofte de samme spørsmålene fra forskjellige plan av folket. Men han svarte dem ulikt ut i fra hvilke faser og nivåer de var på. OG så spurte han dem spørsmål som var relevante for dem i deres liv slik at de kunne meditere over det. Han spurte altså ikke alle de samme spørsmålene, noe Sokrates kunne finne på å gjøre for å se de ulike svarene han fikk. For målet var det samme selv om veiene til målet må tilpasses den som spør i følge Buddha…men Sokrates tilpasset jo spørsmålene også ut i fra opponentene svarte, og brukte svarene mot dem selv. Begge spørsmål og svar metodene mener jeg er like gode metoder for å komme nærmere sannhet.

Jeg syntes det er rart at den formen for samtale innenfor dannelsesdiskursen, dvs spørsmål og svar metoden, dukket opp nesten samtidig i historien på hver sin kontinent…litt forskjellig men likevel det samme…


Litt ferdig nå om den individuelle måten å oppnå opplysning på…nå mer om vesten i forskerperspektiver hva angår opplysning og hvordan den også er litt i øst.

Når naturfilosofi gikk over til naturvitenskap, og når alle vitenskaper ble splittet opp i flere akademiske institusjoner, så skjedde det noe med dannelsestradisjonen……kultivering av et menneske handlet mer om å bli informasjonsjunkier og perspektivistister og eksistensialister enn å faktisk handle om opplysning og visdom. Det har østen klart å bevare gjennom mindfullness meditasjonsteknikker og bevart dette i sanghaen og hos lekfolket, er fordi de ikke har erodert det når naturvitenskapens metoder inntok deres kontinent. Kunnskapsidealet i øst er fortsatt aristotelisk, mens det i vest er mer og mer baconsk blitt.

Teknikkene til opplysning i vesten er gjennom forskning, lesning av andre forskeres erfaring og kopiere kunnskap. Man blir i vesten ikke lenger autoritær i forhold til sin egen opplysning, man legger sin lit til ideologiserte autoriteter innen vitenskapens og kaller det for sann opplysning. På en måte tilbake til religiøs tankegang, hvor gud er autoriteten, men nå er det vitenskapen som er det….bare at vitenskapen så klart ikke er allmektig men bare ideologisk (spesielt i Norge)… Nja…jeg overdriver og snek inn en mening om en del av vitenskapen som ideologi…generelt er vitenskapen som kunsten: fri når den forskes i aristotelisk ånd (i hvertfall i noen land)….og hvordan man forholder seg til vitenskapen, er opp til hver enkelt, om man så er en med ideologi eller er en kreasjonist……men det beste er om den er objektiv, akkurat som mindfullness virksomheten i østen, hvor man klarer å forholde seg til forskning i en «state of mindfullness»

Mindfullness og awearness hva angår kunnskap, fra øst til vest..

Mindfull meditasjon er en praktiseringsteknikk, som skal gjøre en bevisst sin egen kognisjonsevne om virkeligheten, og hvor målet er å kultivere sin egen observasjonsevne til det mest nøytrale og objektive som mulig. Handler om at en er sin egen autoritet på å forstå virkeligheten og at man ikke «grasp» eller «ignore» det som oppleves av opplysning: det skal oppleves i en flow, i nøytralitetens ånd. Alt er et nu, hvor nu og nu og nu er i en evig forandring. Dette erkjenner man også innen vitenskapen, hvor alt er i et nu og i en forandring….absolutt ingenting kan forankres for evigheten, men man kan rapportere det som har skjedd, det som kan skje, og det som skjer i en form for historitet…. Derfor må forskning blant annet alltid testes på nytt og nytt og alltid på nytt. Det har både vesten og østens dannelsestradisjon skjønt: forandringens evighet.

Avslutter!

Et dannet menneske er ikke bare en som forstår seg på høflighet ute på gaten, men en som er (ut) dannet til sann epistemologi og opplysning. Det skal aldri være en annen autoritet enn seg selv på opplysning, ingen gud eller vitenskap andre har gjort, skal fortelle hva som er sant eller ikke. Man må erkjenne sannheten selv, men at det finnes ulike metoder for å komme dit (forskning, meditasjon, forske på egen hånd osv), det er helt okay. Jeg vil att på til si at litteratur, dataspill og film som interaksjonsmetoder til dannelse og opplysning om virkeligheten også er bra, selv om metodene baserer seg på et dykk i universer der det hele er fiksjon og null sannhet! Det vil jeg si mer om i et annet innlegg, et sånt mimesis innlegg, med det lover jeg ei at det er neste innlegg.

Kontrakt med djevelen (Faustian bargain)

Stikkord

, , ,

*Et innlegg om et tema innen litteraturvitenskap spesielt, men som også kan oppleves innenfor andre medier, feks film, musikk, tegneserie og spill. Men jeg vinkler temaet innenfor hverdagsfilosofi.*

*De som vil lese wikilenker om faustian bargain , så har jeg linker om det på slutten av innlegget*

I forrige innlegg, var et av temaene om det å selge sjela si til djevelen for en pris. Dette er et tema som ofte går igjen i dannelsestradisjoen i Europas litteraturhistorie. Ikke uten grunn at det fasinerer både meg og mange andre. Skal nå skrive om hva det temaet har betydd for meg i lese-og skrive hverdagen.

Grunnen til at det appelerer til meg, er at jeg ikke har noen medfødte talenter for noe (annet enn det som har med trening), og kunne mer enn gjerne solgt sjela mi til djevelen for å få det superduper talentet jeg prissetter mest av alt i verden: evnen til å lese og skrive. For jeg har så mye MYE pathos og evnen til å videreformidle mitt pathos av historier i skrifmedier, har vært et sårt ønske hos meg leeeeeeenge. Jeg har alltid beundret de som har dette talentet medfødt, spesielt så jeg det i Blindernmiljøet hvor lett det var for mange å lese bøker på strak arm uten å mukke litt energi. Hvordan de kunne sitte i 12 timer med litt kaffepauser og lese gjennom pensum og det som var

Greia er at noen har mer talent for noe enn andre…og de andre som ikke har talentet, må derfor jobbe dobbelt så hardt om ikke mer, for det noe andre bare er født til å gjøre….de som har talentet medfødt og som kan realiserere drømmene sine gjennom sitt talent, har det alltid lettere for å oppnå sin drøm enn de som må jobbe for talentet først før de kan begynne å jobbe for drømmen. Så rent hypotetisk, hvis det kom en djevel inn i min stue og fristet meg med å få lese og skrivetalentet i bytte mot sjelen min….så hadde det fristet veeeeeeldig, men moralen er da at det er slett moral om jeg hadde falt for fristelsen. Jeg lurer på hvorfor? For real, hvorfor? For de som er gudegitt et talent, hvorfor er det da ikke amoralsk at de har talentet overhodet?

Livet fordeler talenter urettferdig, det er sakens kjerne. Og for de det er urettferdig for og som må jobbe for sine drømmer, så vil lette utvei alltid ALLTID være en fristelse å ta. Hvorfor ikke? For de som har fått et talent i fanget, slipper jo å bli utsatt for samme fristelse og moralske prøvelser. Ser det bare i idrettsverden hvor ofte de symbolsk selger sjela si til djevelen for å vinne. Og de blir da dømt hardt og brutalt når de blir tatt, og det blir kalt juks, fusk og det som er. I grunn syntes jeg det sier mye om hvor MYE de er villig til å selge kropp og sjel for å vinne, for det koster mye i lengden for sjel og kropp å dope seg for å vinne…. og derfor på mange måter burde få vinne mer enn de som bare har fått talentet og surfer på resten av jobben derfra. Men man får aldri gull for hvor mye JOBB man har nedlagt i et prosjekt eller noe, man får gull for resultatet. Og sånn er det med absolutt ALLE områder i livet: resultatorientert, ikke prosessorientert. Verden blir mest imponert over hvor raskt man leverer, ikke hvor mye arbeid det har blitt lagt inn i det man leverer. Noen, akkurat som meg, syntes verden snurrer for fort når jeg har et festine lente (make haste slowly) tempo. Jeg klarer ikke å fullføre det å bli «perfekt» i forhold til når verden forventer at jeg skal bli det. Hvis jeg skal bli det, må jeg selge sjela mi til djevelen….

Jeg kunne solgt så mye av sjelen min for så mye til djevelen: jeg kunne solgt det for all verdens kunnskaper i verden, jeg kunne solgt det for evnen til å lese og skrive perfekt, og ikke minst: Jeg kunne solgt det for et evig liv! Og dette er talenter og midler for å oppnå mine drømmer til syvende og sist! Og mine drømmer? De må så klart være profittverdige, de må kunne leves av, ellers har de ingen livets rett….

hmmm….

etter å ha tenkt litt, så merker jeg at jeg utrolig nok setter pris på alle prøvelsene jeg har hatt for å komme dit jeg er i lese og skriveprosessen (spesielt). Call-e, min arbeidskollega på båten, sa til meg (med sin kristiansand-dialekt) i går da vi var på vei til Starbuck café:

«Du leser og skriver utrolig MYE»

Jeg ble ….stunned…for jeg syntes jeg leser og skriver alt for lite i forhold til det jeg burde ha levert, men så sa han videre:

» Jeg er imponert over hvor mange skrive og leseprosjekter du holder på med på samme tid!»

Han hadde observert meg på oppholdsrommet i båten hvor mange vinduer jeg hadde oppe på min bærbare, hvor mye jeg skrev overalt på min bærbare og hvor kjapt jeg faktisk skrev (i følge ham)….og han hadde sett at jeg leste mye, og han har observert hvor mye jeg referer til artikkel og bok kilder jeg har mine kunnskaper og informasjonstrøm fra….De kommentarene hans…det betydde alt i verden for meg i går….jeg kunne ikke tro det…hadde jeg faktisk solgt sjela mi til djevelen et eller annet sted på veien uten at jeg var våken eller noe?

I dag har jeg mentalt kjent etter i kroppen min hvordan det har det med lesning og skriving…og jeg kjenner etter at jeg faktisk er flink….men jeg har ikke vært flink til å verdsette det oppi all den dårlige selvtillitten jeg har hatt med det med årenes løp….jeg har aldri rost meg selv for at jeg er flink, jeg har bare trøkket meg selv ned og sagt til meg selv at jeg må bli bedre, må jobbe mer…for så ha sprukket og latet meg fordi jeg har følt meg utilstrekkelig…og så tatt opp tråden igjen, jobbet ihederlig osv…oppi det hele, ønsket jeg hele tiden at det var en djevel der ute som kunne tittet fram og solgt meg skrive og lese-talenter…og vips…så er jeg egentlig der nå….hvor jeg ikke ønsker å selge sjela mi til djevelen. Hvor jeg endelig er fornøyd.

Ps,,,,Det skal sies: de med medfødt talent, må også jobbe for å ivareta det og forbedre det. For før eller siden, vil de bli tatt igjen om de ligger på latsiden med sitt talent. Eller kanskje ikke? Ikke lett å si…

Link 1

lenk 2

60 år på å skrive en bok…..

Stikkord

,

60 år å skrive én bok….

…hvorfor brukte Goethe 60 år på å skrive oppfølgeren til sin bok om Faust (2)?

Selv har jeg bare lest første boken to ganger. Jeg skal lese den to ganger til i år. En gang alene og en gang med Holm (han heter faktisk Holm til fornavn). Jeg og han skal lese boken høyt for hverandre på tur mens vi tolker alle pasasjene. Men har ikke begynt på Faust 2, og tenkte at jeg i år må komme igjennom den siden jeg endelig har fått grep om bok en.

Passasjene i bok en (og sikkert bok to også) er en hard nøtt å tolke hvis man ikke setter den inn i en idéhistorisk kontekst…ikke bare må den tolkes og leses idéhistorisk, dvs ut i fra hele Europas kristne, mytologiske og vitenskapelige kulturarv; den må også forståes innenfor dannelsestradisjonen som en bildungsroman/dannelsesroman. Det kjennetegner typiske bildungsromaner som denne og feks Dantes Divinnia Commedia: de kan aldri leses isolert og forståes ut i fra egen unike subjektive forståelse….eventuelt må den forståes intersubjektivt (derfor greit å lese den sammen med noen ;-)). Jeg syntes det ikke gjør noe, for jeg liker å være en leser som går ut av meg selv og inn i en sfære av mentalt store menn og kvinner som skjønner noe utenfor sine egne erfaringsrammer….

Jeg føler som leser at jeg likevel kjenner meg igjen i Faust rent subjektivt; jeg føler meg utilstrekkelig rent kunnskapsmessig og får ikke skikkelig grep om verdenserfaringen. Jo mer Faust forstod av verdenserfaringen og verdenskunnskaper, jo mer så han grener han ikke forstod av kunnskapens tre. Han var helt fra seg av depresjon over at han ikke ser absolutt alle sammenhenger og alt, som en omnipresent guddom! ….Ikke rart han solgte sjela si til Mefistofoles, en av satans djevler…dette for å få erkjenne alt av verdenserfaringer!.

Evig fascineres jeg av at han selger sjela si….for meg gir det evig EVIG gjengklang om hele menneskehetens svakhet: deres sjel kan selges, bare man finner riktig pris. Innen fiksjon er det jo eksempler som Orfeus og Dorian Gray som også solgte sin sjel for en pris… Forgjeves? Vet ikke…greia er at i sjangeren bildungsromaner, så er det alltid moralsk forkastelig å selge sjela si til djevelen for en pris…virker som om dannelsens moral er at hovedpersonene forstår det etterhvert, angrer på at man har solgt sjela si og ser at ingenting er verdt å selge sjela si for…hvorfor er det alltid moralen? At det er galt, at det ender moralsk galt av sted (dvs som regel til et sted som også er kjent som helvete), og at det nesten alltid er for sent (med unntak av Goethes Faust da, som får tilgivelse av Gud sjæl og unnslipper helvete).

Hvorfor må man ha sjel for å komme til himmelen eller til helvete? Har alle sjel? Tviler på at alle har sjel, har inntrykk av at mange er sjelløse mennesker, men hvis det er tilfelle, så er det kanskje fordi de solgte sjela si et eller annet sted på veien i sitt liv? Eller kanskje de mistet den på veien? Eller kanskje ikke alle er født med en sjel?

Hva er sjel…? Kan man ha mange sjeler samtidig i en kropp? Selv tror jeg ikke på sjelekonseptet annet enn som en poetisk bilde på essensen av et menneske med personlighet og identitet, men hvis det er av en energi/masse som faktisk harmonerer i en menneskekropp på nevronplan…så tror jeg på det. Og så blir jeg litt undrende av tanken om å suge ut sjela ut av en kropp for så å sette det inn i noe annet, eller at det svever rundt i rommet som luft og kan magnetifiseres som en parasitt på noe annet…..eller i noe annet…som Pinnochio…et lite trestykke som ble en marionettdukke…om en sjel som så ville bli et menneske, som ville bli lik alle andre…Rart med det, mens mennesker streber etter sin egen unikhet, streber Pinnocio om å bli lik alle andre. Også rart at Pinnochi i den anledning også regnes som bildungsroman….

Hva er en dannelsesroman? Om å dannes til å bli mest mulig menneskelig, som Pinnochio, eller for å få en nyere og sannere erkjennelse om verden, som Faust? Pinnochio solgte sin udødelighet og usårlighet som dukke for å bli et dødelig menneske, mens mennesker som regel ville strebet mot det motsatte….Uansett virker det som om det tematisk ofte er innom det at hovedpersonene må gjennom prøver for å oppnå sine høyeste drømmer, og de som ikke vil gjennom prøvene, selger sjela si…og så skal det sies at det ikke er alle drømmer som kan jobbes for, for noen drømmer er av en annen dimensjon som kanskje har sjela som pris for det…

Og hvorfor brukte Goethe 60 år på del to av Faust….det spørsmålet trigger meg mange ganger gjennom hele mitt voksne liv…leste halve biografien hans for noen år tilbake, og jovisst innrømmes det i biografien at han hadde mange distraksjoner og hopp i livsløypa si som gjorde at han ikke fikk til å fullføre det kjappere…men han innrømmet også at han kviet seg…det var noe som gjorde at han holdt igjen….hva da? Eller ble han egentlig forhindret….eller ville han ikke drømmen sin om Faust så mye…eller ville han det så mye at det kostet hans sjel? Kanskje han ikke ville selge sjela si, og heller ville gjøre som Pinnochio; som aldri solgte sjela si men gikk gjennom heller masse tøffe moralske prøvelser på livets vei og feilet masse og lærte masse for å bli sin drøm….Kanskje Goethe mente det samme: at han heller gjennom en masse prøvelser gjennom 60 års fartstid i stedet for å selge sjela si til djeven for et stykke ferdigprodukt av en bok..? Kanskje han ville ta tiden til hjelp…kanskje boken trengte såpass lang modningstid….

Når jeg skriver min roman om en psykopat med multiple personality disorder*, merker jeg at jeg forhindrer meg selv…jeg utsetter det ikke …men forhindres…av meg selv…for det suger sterke krefter ut av meg og en annen sjel, som er meg og ikke meg på samme tid, tar overhånd….jeg dyrker sjelens skriveevne til å finne denne pathos fra den kollektive erfaringskammeret, for jeg vil gjerne vite mer om hva den har å bekjenne…….jeg må innrømme at jeg kanskje ville solgt sjela mi til djevelen for å bli en bedre skriver og leser enn all den jobben jeg faktisk har lagt i det…..og så kanskje også fått med verdenserfaringen på kjøpet når jeg selger sjelen min…….at det frister å møte en djevel som har evnen til å kjøpe min sjel slik at jeg kan oppfylle drømmer dannelse, slippe hele den lange jobbige veien med prøving og feiling (som Pinnochio) for å få dannelse…..men kjipern at djevelen ikke finnes…eller…?

Goethe…jeg tror jeg skjønner deg…men jeg tror ikke jeg har din vilje til å drøye det i 60 år…..men samtidig så skjønner jeg hvorfor du drøyde det det så lenge: for kanskje du selv måtte få mer dannelse for å fortsette på en dannelsesroman? Til sammenligning er jeg blitt vulgær, mer som som Marquis de Sade, med en såpass sterk passion for å skrive at han var villig til å gjøre det med sin egen avføring og blod i fengselcella si; for alle historiene .måtte ut av ham…sensuren stoppet ikke ham….sensuren er det som klarer å stoppe meg, samtidig som det ikke er lenge nå før sensuren ikke har noen mur igjen.

…for dannelsen kan ikke sensureres….den finner sin vei…alltid…dannelsestradisjonen forutsetter at den er fri for alt…eneste tradisjonen jeg vet om som er så fri fra seg selv…det eneste den gjør, er å forholde seg til sin egen historie…og det er det…derfor kanskje mange velger dannelsen som tradisjon i stedet for religiøse tradisjoner…? Dannelsen, i motsetning til religioner og ideologier, lover ingenting annet enn friheten til å velge selv hvordan man oppnår det.

*(oppfunnet diagnose som hermer på schizofreni og er så og si det samme som personlighetsspaltingen Dr Jekyll og MR Hyde hadde, hvor de om hverandre var to sjeler i en kropp, også kalt to sterke drifter av personligheter som kunne observere når den ene eller andre styrte corpus…)

Ps; skal sies at det ikke er helt sikkert omd et er sant at Marquis de Sade skrev med sitt eget blod og avføring i cella, men han var nok veldig vrang å ha med å gjøre i fengselet

Stikkord

, ,

Matro og matfilosofi

En tommelfingerregel jeg har er at jeg spiser alt så lenge det ikke er klissete . Dvs at det ikke klistrer seg fast i tennene eller gaffelen eller fingrene og det som er å klisse seg på meg. Feks hveteboller klistrer seg skikkelig mellom tennene mine. Grunnen til at jeg holder meg unna mat som klistrer, er at jeg tenker som så: hvis det klistrer på tennene mine, klistrer det seg garantert i tarmene mine også. Viktig å ha rene tarmer, for det er i tarmene næringsopptak skjer. Derfor er det i tillegg viktig å tygge maten godt for at tarmene/magen skal jobbe minst mulig og heller kan fokusere på å ta opp næring. Oppsummert: ha fine tarmer.

Mat med stivelse/trege karbohydrater, spiser jeg helst etter trening (ris, pasta, poteter osv) men skal sies at jeg daglig skeier ut med litt ris (og tidvis klebrig ris..busted)…prøver å erstatte mye av risen jeg spiser til thaimaten med grønne eller røde linser, men kommer aldri ALDRI til å kutte ut ris bare for å være helsefreaka sunn.

Ellers spiser jeg når jeg er sulten og har faktisk ingen faste spisetider. Tenker at jeg er som en huleboer som spiser når det er mat til rådighet og når jeg er sulten. Ikke moderne menneske i meg her akkurat, annet enn i hva jeg har som veldig faste drikke og spiseting i hverdagen:

chili : er en kicker for forbrenningen! Pluss at jeg brenner etter å ha det til nesten ALLE måltider hvis det lar seg gjøre. Er jo tross alt thai, og en thai uten chili i maten er som det er for noen menn som må ha salt og pepper til alt av mat. Vet det er harry, men sånn er det med den saken! 😉

kaffe: fordi jeg elsker kaffe i alle varianter, men for å få mest ut av treningen, drikker jeg kaffe ca 15 minutter før jeg begynner å trene (eller mens jeg trener!). Joa, noen mener at kaffe er så vanndrivende at man ikke bør drikke det før eller når man trener, fordi man allerede svetter ut mye vann med trening. Men jeg merker at jeg får det ekstra energikicket jeg trenger før jeg pumper jern eller når jeg gjør kardiointervaller

spirulina: en bieffekt med spirulina når man trener mye, er at man dessverre nok raser i vekt. Jeg gikk ned ufrivillig 8 kilo i fjor da jeg trente som verst, så jeg måtte redusere litt. Men kommer ikke til å slutte med spirulina for det. Grunn: jeg får så mye frisk energi av å spise det! Spirulina kan kjøpes som pulver og blandes i smoothie eller juice. Selv velger jeg tabletter

chia-x (eller purely greens som er bladsafter fra korngress og alfa alfa). Det har alle vitaminene man trenger og man trenger faktisk ikke ta omega 3 engang!

eplecidereddik blandet ut med vann før jeg spiser middag. Grunn: for å ha god fordøyelse. Jeg vet det er noen som velger å drikke det for å bli kvitt sukkersug, men det gjør ikke jeg. Grunn: har aldri søtsug men heller chili og syrlige ingredienser sug. Så jeg kunne godt drukket flere liter eplecider daglig fordi jeg syntes det er så godt! Men ….ikke så bra å drikke for mye av det. Alt med måte som med alt annet (utenom chili da, det spiser jeg til huet mitt står i flammer!)

Vann: trenger ikke nærmere forklaring på hvorfor jeg drikker mye vann? ;-P

Ellers spiser jeg hva jeg vil ut i fra min matfilosofi, men det viktigste er å ha matro, god appetitt og å tygge maten godt.

Treningsfilosofi

Stikkord

  1. *et hverdagsinnlegg om min trenings-og kostholdshverdag….del 1*

Min motivasjon for trenings og kostholdsprosedyrer? JO…

Jeg trener mye forskjellig alt ettersom ukeshumøret og dagshumøret og er faktisk ikke resultatorientert. Derimot er trening mål i seg selv for å bli kjent med min egen kropp og for å holde loppesirkuset i blodet mitt under kontroll…så derfor trener jeg alt fra pilates, klassisk, styrke, spinning, kardio og annet….og jeg har fått en snev av avhengighet av endorfiner som man får når man trener mye, så jeg må ha en daglig dose av det…..okey da:  lyver litt når jeg sier at jeg ikke er resultatsorientert: er jo en fin bieffekt at jeg får superfine linjer av det, men det er ikke hovedpoenget. Poenget mitt er først og fremst kroppsbevissthet, og det lærer jeg først og fremst gjennom trening.

 

Fokus på bena mine.

Jeg er så klart opptatt av teknikk i alt jeg gjør når jeg trener, men mest av alt er jeg fokusert på kraften som kommer gjennom føttene til bena og til resten av kroppen. Dette er noe jeg har lært i både klassisk ballett, kick-boksing og pilates hvor viktig det er å overføre kraft fra bena og opp til resten av kroppen. På engelsk heter det «grounding», på norsk er det tilsvarende «forankring i bakken», og i østens treningsfilosofi (spesielt bland shaolin munkene),kaller de det chi eller qi eller energyflow… men kan jo sies at det er min tolkning av ordet qi/chi som jeg overfører til min treningsfilosofi om kraft fra bakken.

 

Feks lærte jeg innen klassisk ballet hvor viktig det er med harde battment/slag i bakken for å få opp bena, i kickboksing når man slår eller sparker uansett retning; så hentes kraften fra bakbena og opp, og i pilates er mye av balansetreningen å stå på et ben mens man stabiliserer kjernemusklaturen ….felles for alle de tre treningsformene, er god bakkekontakt for å få opptimalt energi og kraftutnyttelse. Men det gjelder faktisk ikke bare de tre treningsformene jeg nevnte, det kan overføres til all annen trening (unntatt svømming kanskje? Det skal jeg undersøke nærmere) Så om jeg kan, så jogger jeg barbent, trener styrke barbent osv for å få benkontakt for i siste innstans få qi..

 

Min treningserfaring er at det er viktig å lytte og kjenne til ens ben. Det er ofte i bena mange følelser forankrer seg, som feks trøtthet, uvilje mot å gå noen sted (feks derfor man tar heisen), og ikke minst nervøsitet, angst, sinne osv.., så derfor er det med fokus på bena at all trening starter for meg…jeg begynner med bena og jobber meg oppover.

Avspenningsøvelser med bena mine er også viktig, og det er da jeg bruker tid til å lytte til hvordan mine ben har det. Jeg tar godt vare på mine ben, masserer mine ben og føtter….jeg attpåtil lukter på føttene mine for å lukte på hvordan de har det! Jeg føler med på mine føtter, om det er endring, om de er klamme, tørre osv, for de er en liten del av kroppen som sier hvordan resten av kroppen min har det.

Alt skal sanses og fornemmes om mine ben!

 

Viljen pleier ofte å sitte i bena mine, så for å ta kontroll over mine ben hvis de ikke vil høre på meg og ikke vil gå til treningsstudio, pleier jeg å trampe hardt i bakken akkurat som sinnataggen. Det hjelper. Men også i hverdagen når jeg føler meg trøtt og sliten, så hjelper et skikkelig tråkk i bakken mer enn kaffe! Og hvis det lar seg å gjøre det på gressplen eller enda bedre, jord, jo mer vitalitet og qi får man opp til seg! 

Mine ben er en ærlig sak, og fordi jeg har jobbet så mye med mine ben med årenes løp i treningssammenheng, så sammarbeider vi godt nå

Sånn sett må jeg jo litt tilstå at jeg er overopptatt av kroppsdelene ben og føtter når jeg trener, men jeg tenker så klart også helhetlig. Men hvis man tenker at ting går strømlinjeformet av energi i kroppen, så har den et startskudd et sted: og det er i bena imo. Så begynner jeg med fokuset der i treningssammenheng, så går resten av seg selv.

😉

 

Om kosthold tar jeg i del 2

Om trening…

*Et metainnlegg om treningsinnlegg*

Etter at flere fra RL oppdaget bloggen min i fjor, har et av spørsmålene om bloggen min vært:

Hvorfor skriver jeg så lite om trening og kosthold?

Egentlig ikke dumt spørsmål, for mye av min hverdag er trening og kosthold. Og helt til i fjor høst, så jobbet jeg i treningsbransjen og trente i tillegg MYE ved siden av instruktørjobbene mine. Jeg investerte mye MYE av ildsjela mi i trening, og fortsatt så orker jeg trening etter 11 timers hverdager på sjøen. Så hvorfor skriver jeg så lite om noe jeg egentlig gjør MYE?

En av grunnene, er at jeg følte jeg fikk uttrykt meg nok om trening på jobb muntlig med kunder og kollegaer (og venner). Jeg følte der og da fikk jeg dekket behovet for treningspreik. Og tro du meg: jeg fikk mye MYE spørsmål om trening både fra venner og kunder. Et største kompliment her forøvrig, er en venninne av meg som har en venninne som ble såpass inspirert av mine trenings- og kostholdshverdag at hun levde det ut og gikk ned flere kilo på en måned! Så jeg tenkte: «hvorfor skrive om det når jeg kan ha direkte menneskekontakt som kan inspireres av mine treningsråd? Og dessuten er ikke mine treningstips komersielle nok…»

Et av de viktigste grunnene, er at jeg syntes det allerede er plenty av fitnessblogger og treningsblogger som skriver om trening og kosthold. Og jeg har rett og slett ikke noe nytt å komme med innenfor trening og kosthold som ikke allerede har blitt skrevet før.

Men….det slo meg at jeg kan skrive et treningsinnlegg om min treningshverdag og kostholdsverdag og hvordan jeg lever det livet. Og that’s it. For det trengs ikke en heeeeeeeeeeel blogg for å fortelle om min treningshverdag og kostholdshverdag. Men vit at det er slik jeg har valgt å leve og gjøre det fordi det funker for meg. Om det er det beste alternativet, vet jeg ikke. Men det kan om ikke annet være en inspirasjon? 🙂

Burde kanskje lage noen poseringbilder til det innlegget, men er så dårlig på å ta bilder…så kan hende innlegget kommer før det kommer et bilde.

Stay tuned! Og så håper jeg de i RL blir litt fornøyd om ikke annet for innlegget. 😉