Til informasjon: måten jeg ser på dette på, er begrenset til hva jeg vet. Feks har jeg null peil på indianernes dannelsestradisjon eller noen afrikanske filosofiske tradisjoner osv som kan være like relevant å belyse innenfor dannelses- og opplysningsdiskursen. Men siden jeg har kun peiling på det jeg erindrer, og siden jeg begrenser det til øst og vest på drosselvis, så er det det jeg skal drossle om.
Østens vs vestens dannelses og opplysningstradisjon
Det som slår meg, er hvor likt viljen til opplysning er både i Øst og Vest på verdenskartet gjennom historien. Og at det hele startet så og si «samtidig» for 2500 år siden! I vest begynte det i Hellas, i øst i India…i midtøsten også på en måte, bare mer i en mythos forståelse. Skal ikke kimse av mythos. Men selv om viljen er lik, så er måten de anser for hvordan forstå kunnskap litt ulik.. Og ikke minst metoden for å oppnå kunnskap og opplysning forskjellig og hvor de ser begrensningen. Men ellers er mye likt i grunn, og tradisjonene krysser hverandres fotspor…
Dannelse som oppnåelsen av opplysning og sann erkjennelse av virkeligheten.
Dannelse handler om full erkjennelse og opplysning av virkelighetens foranderlighet…jeg vil også kalle det full epistemologisk og kognitiv forståelse av virkeligheten på objektivitetens premisser.
Litt sånn tankespinneri fra min side om kunnskap i metaforer, og så ser vi hvor essayet ender hen :
I kristendommen, så er viljen til kunnskap en synd. Det at Eva især men også Adam lot seg friste av slangen til å spise av kunnskapens frukt fra kunnskapens tre, så allmektige Gud som synd. Adam og Eva, da de ble bevisst kunnskap og verden og seg selv, så skammet de seg. Skam kommer utenfra, fra det de anså som autoritet, og sånn er det med all skam som menneskeheten måtte oppleve.
Denne tanken ser ut til å ha blitt mikset inn i kulturen til mange av Europas borgere generelt, så derfor har de valgt troen på en autoritet for all forståelse i verden, nemlig Gud (eller vitenskapsmenn eller andre religiøse og ideologiske sektledere). Dette gjelder ikke alle så klart, men det er gjennomgående for mange..
I østen er det motsatt. Buddha satt under et tre og fikk opplysning, ble en buddha, oppnådde awakening og full mindfullness og evnen til å oppnå nirvana. Artig at buddhismen konsept om opplysning kan føre til nirvana mens det i vestens kultur ble opplevd som skam…(for noen så klart, ikke alle. Alltid unntak..)Mens Adam og Eva opplevde kunnskap om forståelse av verden med lidelse, buddha tok det med med stoisk ro…jeg syntes det er fine metaforiske bilder på hvor forskjellig kunnskap og opplysning kan virke.
Kunnskap som nytteverdi vs kunnskap som verdi i seg selv.
For noen i vesten, spesielt i kristendomskulturen der det virket i vest, begynte menneskehetens fall med et stykke tre, kunnskapens tre. Eller så begynte menneskehetens fødsel og opplysning med kunnskapens tre, fortsatt et stykke tre, som for noen i Østen….rent symbolsk liker jeg dikotomien i et tre, for det er jo sant: kunnskap kan føre til fall eller til opplysning alt ettersom. Et tre kan brukes til å bygge hus eller et krigsskip….øst og vest symboliserer uansett to perspektiver på kunnskap som nytteverdi og verdi i seg selv….
Aristoteles kunnskapsideal: oppsøke kunnskap som en verdi i seg selv (litt likt buddhismens kunnskapsideal), er et ideal som konkurrerer med et annet ideal: kunnskap som makt (Bacons kunnskapsideal), dvs kunnskap som nytteverdi. Så klart; kunnskap som nytteverdi gir fortjeneste i samfunnet sånn generelt men også for å kunne utnytte naturens resurser spesiel. Men det er når man erverver kunnskap som en verdi i seg selv at man blir vis, ikke når det bare skal være slik at man oppsøker kun kunnskap når den er av nytte.
Det var kanskje derfor kunnskap ble sett på med skam: Fordi det kan misbrukes når det ses utelukkende ut i fra et nytteverdi eller misbrukverdi….( jf krigsskipanalogien, men sikkert andre bedre eksempler dere kan finne på også)…men jeg lurer også på om det er fordi det også det historisk for religiøse eller politiske ledere da ble lettere å lure sitt folk om de ikke oppsøkte kunnskap men utelukkende stolte på deres autoritet og dømmekraft.
Om kunnskapsforrakt
Jeg syntes kunnskapsforakt som ideal er det verste av de tre idealer å forholde seg til kunnskap på. (Jf Adam og Evas som deretter får kunnskapsforakt pga skam), er galt. Spesielt ser man dette innenfor seksualitet i alle religioner, men generelt også på andre områder hvor feks det å være nerd er noe skambetont. Å forbinde kunnskap og opplysning med skam; noe som må foraktes fordi det forringer en religion eller noe en autoritet har sagt, er forkastelig.
Eller fordi det setter ens egen fordom og tro på prøve når man føler det man hele tiden selv har trodd, er så behaglig. Dette setter også stopper for ens egen dannelse og utvikling til å se forandringer i verden, for det fryser forståelseskartet til et menneske. Kunnskap er noe både østen og vesten forkaster når det blir blendet av religion eller ideologi eller overtro osv.
En måte å lese Faust legenden på, er at han kunnskapsbegjæret hans korrumperer sjelen hans fordi han virkelig vil selge sjelen til djevelen for all verdens kunnskap. Det igjen minner meg om kunnskapsforakten som kan leses i bibelen, hvor kunnskap er noe syndbetont (jf Adam og Evas syndefall pga kunnskap) .Jeg har ikke hørt om tilsvarende Faust myte i østen, så beklageligvis kan jeg ikke gjøre en sammenligning her….men Faust legenden og Adam og Evas historier, sier litt om hvor negativt syn noen europeere spesielt har hatt på kunnskap….
Den reneste form for kunnskapsideal, er den aristoteliske, som også er å finne i Buddhas lære ( i en litt annen form), for der blir kunnskap ikke brukt i det ondes tjeneste. Og det er den som er mål med dannelsen. (Dette kommer jeg sikkert til å repetere som et mantra i innlegget og ellers i andre innlegg…for jeg mener det!) 😉
Litt mer kulturlesning av dannelseskulturene i øst og vest ut i fra spørsmål og svar metoden ..
For både østens og vestens dannelseskulturer, så har det vært en dialogisk prosess for å komme fram til dannelse på hver sin måte, men målet er det samme: opplysning. Prosessen er forskjellig i hur de kom fra mythos til logos. Østen hadde lenge, med India som sete, hatt mange forskjellige yogi skoler (som feks jainismen, hinduismen osv) før siddartha Gautama kom fram til sin Buddha-lære (som er svært så intellektuelt spør du meg!). i Hellas, så hadde diskusjonsformen (dvs i konkurranseform faktisk) for å komme fram til kunnskap, vart en stund før Sokrates sjøl intellektualiserte det hele.
Den intellektuelle tradisjonen startet med sokrates i Vest, med Siddartha Gautama i øst. Og begge brukte i sine dialogiske metoder spørsmål og svar metoden når de intellektualiserte. Sokrates brukte det for å bevisstgjøre opponentene sine at man ikke kan ha sikker kunnskap uten rene definisjoner, for som regel brukte opponentene eksempler på sine kunnskapsformer. Feks definerte de rettferdighet ut i fra levende eller historiske eksempler men ikke ut i fra abstrakte definisjoner. Men Siddartha fungerte som guru, fikk veldig ofte de samme spørsmålene fra forskjellige plan av folket. Men han svarte dem ulikt ut i fra hvilke faser og nivåer de var på. OG så spurte han dem spørsmål som var relevante for dem i deres liv slik at de kunne meditere over det. Han spurte altså ikke alle de samme spørsmålene, noe Sokrates kunne finne på å gjøre for å se de ulike svarene han fikk. For målet var det samme selv om veiene til målet må tilpasses den som spør i følge Buddha…men Sokrates tilpasset jo spørsmålene også ut i fra opponentene svarte, og brukte svarene mot dem selv. Begge spørsmål og svar metodene mener jeg er like gode metoder for å komme nærmere sannhet.
Jeg syntes det er rart at den formen for samtale innenfor dannelsesdiskursen, dvs spørsmål og svar metoden, dukket opp nesten samtidig i historien på hver sin kontinent…litt forskjellig men likevel det samme…
Litt ferdig nå om den individuelle måten å oppnå opplysning på…nå mer om vesten i forskerperspektiver hva angår opplysning og hvordan den også er litt i øst.
Når naturfilosofi gikk over til naturvitenskap, og når alle vitenskaper ble splittet opp i flere akademiske institusjoner, så skjedde det noe med dannelsestradisjonen……kultivering av et menneske handlet mer om å bli informasjonsjunkier og perspektivistister og eksistensialister enn å faktisk handle om opplysning og visdom. Det har østen klart å bevare gjennom mindfullness meditasjonsteknikker og bevart dette i sanghaen og hos lekfolket, er fordi de ikke har erodert det når naturvitenskapens metoder inntok deres kontinent. Kunnskapsidealet i øst er fortsatt aristotelisk, mens det i vest er mer og mer baconsk blitt.
Teknikkene til opplysning i vesten er gjennom forskning, lesning av andre forskeres erfaring og kopiere kunnskap. Man blir i vesten ikke lenger autoritær i forhold til sin egen opplysning, man legger sin lit til ideologiserte autoriteter innen vitenskapens og kaller det for sann opplysning. På en måte tilbake til religiøs tankegang, hvor gud er autoriteten, men nå er det vitenskapen som er det….bare at vitenskapen så klart ikke er allmektig men bare ideologisk (spesielt i Norge)… Nja…jeg overdriver og snek inn en mening om en del av vitenskapen som ideologi…generelt er vitenskapen som kunsten: fri når den forskes i aristotelisk ånd (i hvertfall i noen land)….og hvordan man forholder seg til vitenskapen, er opp til hver enkelt, om man så er en med ideologi eller er en kreasjonist……men det beste er om den er objektiv, akkurat som mindfullness virksomheten i østen, hvor man klarer å forholde seg til forskning i en «state of mindfullness»
Mindfullness og awearness hva angår kunnskap, fra øst til vest..
Mindfull meditasjon er en praktiseringsteknikk, som skal gjøre en bevisst sin egen kognisjonsevne om virkeligheten, og hvor målet er å kultivere sin egen observasjonsevne til det mest nøytrale og objektive som mulig. Handler om at en er sin egen autoritet på å forstå virkeligheten og at man ikke «grasp» eller «ignore» det som oppleves av opplysning: det skal oppleves i en flow, i nøytralitetens ånd. Alt er et nu, hvor nu og nu og nu er i en evig forandring. Dette erkjenner man også innen vitenskapen, hvor alt er i et nu og i en forandring….absolutt ingenting kan forankres for evigheten, men man kan rapportere det som har skjedd, det som kan skje, og det som skjer i en form for historitet…. Derfor må forskning blant annet alltid testes på nytt og nytt og alltid på nytt. Det har både vesten og østens dannelsestradisjon skjønt: forandringens evighet.
Avslutter!
Et dannet menneske er ikke bare en som forstår seg på høflighet ute på gaten, men en som er (ut) dannet til sann epistemologi og opplysning. Det skal aldri være en annen autoritet enn seg selv på opplysning, ingen gud eller vitenskap andre har gjort, skal fortelle hva som er sant eller ikke. Man må erkjenne sannheten selv, men at det finnes ulike metoder for å komme dit (forskning, meditasjon, forske på egen hånd osv), det er helt okay. Jeg vil att på til si at litteratur, dataspill og film som interaksjonsmetoder til dannelse og opplysning om virkeligheten også er bra, selv om metodene baserer seg på et dykk i universer der det hele er fiksjon og null sannhet! Det vil jeg si mer om i et annet innlegg, et sånt mimesis innlegg, med det lover jeg ei at det er neste innlegg.