Stikkord

,

60 år å skrive én bok….

…hvorfor brukte Goethe 60 år på å skrive oppfølgeren til sin bok om Faust (2)?

Selv har jeg bare lest første boken to ganger. Jeg skal lese den to ganger til i år. En gang alene og en gang med Holm (han heter faktisk Holm til fornavn). Jeg og han skal lese boken høyt for hverandre på tur mens vi tolker alle pasasjene. Men har ikke begynt på Faust 2, og tenkte at jeg i år må komme igjennom den siden jeg endelig har fått grep om bok en.

Passasjene i bok en (og sikkert bok to også) er en hard nøtt å tolke hvis man ikke setter den inn i en idéhistorisk kontekst…ikke bare må den tolkes og leses idéhistorisk, dvs ut i fra hele Europas kristne, mytologiske og vitenskapelige kulturarv; den må også forståes innenfor dannelsestradisjonen som en bildungsroman/dannelsesroman. Det kjennetegner typiske bildungsromaner som denne og feks Dantes Divinnia Commedia: de kan aldri leses isolert og forståes ut i fra egen unike subjektive forståelse….eventuelt må den forståes intersubjektivt (derfor greit å lese den sammen med noen ;-)). Jeg syntes det ikke gjør noe, for jeg liker å være en leser som går ut av meg selv og inn i en sfære av mentalt store menn og kvinner som skjønner noe utenfor sine egne erfaringsrammer….

Jeg føler som leser at jeg likevel kjenner meg igjen i Faust rent subjektivt; jeg føler meg utilstrekkelig rent kunnskapsmessig og får ikke skikkelig grep om verdenserfaringen. Jo mer Faust forstod av verdenserfaringen og verdenskunnskaper, jo mer så han grener han ikke forstod av kunnskapens tre. Han var helt fra seg av depresjon over at han ikke ser absolutt alle sammenhenger og alt, som en omnipresent guddom! ….Ikke rart han solgte sjela si til Mefistofoles, en av satans djevler…dette for å få erkjenne alt av verdenserfaringer!.

Evig fascineres jeg av at han selger sjela si….for meg gir det evig EVIG gjengklang om hele menneskehetens svakhet: deres sjel kan selges, bare man finner riktig pris. Innen fiksjon er det jo eksempler som Orfeus og Dorian Gray som også solgte sin sjel for en pris… Forgjeves? Vet ikke…greia er at i sjangeren bildungsromaner, så er det alltid moralsk forkastelig å selge sjela si til djevelen for en pris…virker som om dannelsens moral er at hovedpersonene forstår det etterhvert, angrer på at man har solgt sjela si og ser at ingenting er verdt å selge sjela si for…hvorfor er det alltid moralen? At det er galt, at det ender moralsk galt av sted (dvs som regel til et sted som også er kjent som helvete), og at det nesten alltid er for sent (med unntak av Goethes Faust da, som får tilgivelse av Gud sjæl og unnslipper helvete).

Hvorfor må man ha sjel for å komme til himmelen eller til helvete? Har alle sjel? Tviler på at alle har sjel, har inntrykk av at mange er sjelløse mennesker, men hvis det er tilfelle, så er det kanskje fordi de solgte sjela si et eller annet sted på veien i sitt liv? Eller kanskje de mistet den på veien? Eller kanskje ikke alle er født med en sjel?

Hva er sjel…? Kan man ha mange sjeler samtidig i en kropp? Selv tror jeg ikke på sjelekonseptet annet enn som en poetisk bilde på essensen av et menneske med personlighet og identitet, men hvis det er av en energi/masse som faktisk harmonerer i en menneskekropp på nevronplan…så tror jeg på det. Og så blir jeg litt undrende av tanken om å suge ut sjela ut av en kropp for så å sette det inn i noe annet, eller at det svever rundt i rommet som luft og kan magnetifiseres som en parasitt på noe annet…..eller i noe annet…som Pinnochio…et lite trestykke som ble en marionettdukke…om en sjel som så ville bli et menneske, som ville bli lik alle andre…Rart med det, mens mennesker streber etter sin egen unikhet, streber Pinnocio om å bli lik alle andre. Også rart at Pinnochi i den anledning også regnes som bildungsroman….

Hva er en dannelsesroman? Om å dannes til å bli mest mulig menneskelig, som Pinnochio, eller for å få en nyere og sannere erkjennelse om verden, som Faust? Pinnochio solgte sin udødelighet og usårlighet som dukke for å bli et dødelig menneske, mens mennesker som regel ville strebet mot det motsatte….Uansett virker det som om det tematisk ofte er innom det at hovedpersonene må gjennom prøver for å oppnå sine høyeste drømmer, og de som ikke vil gjennom prøvene, selger sjela si…og så skal det sies at det ikke er alle drømmer som kan jobbes for, for noen drømmer er av en annen dimensjon som kanskje har sjela som pris for det…

Og hvorfor brukte Goethe 60 år på del to av Faust….det spørsmålet trigger meg mange ganger gjennom hele mitt voksne liv…leste halve biografien hans for noen år tilbake, og jovisst innrømmes det i biografien at han hadde mange distraksjoner og hopp i livsløypa si som gjorde at han ikke fikk til å fullføre det kjappere…men han innrømmet også at han kviet seg…det var noe som gjorde at han holdt igjen….hva da? Eller ble han egentlig forhindret….eller ville han ikke drømmen sin om Faust så mye…eller ville han det så mye at det kostet hans sjel? Kanskje han ikke ville selge sjela si, og heller ville gjøre som Pinnochio; som aldri solgte sjela si men gikk gjennom heller masse tøffe moralske prøvelser på livets vei og feilet masse og lærte masse for å bli sin drøm….Kanskje Goethe mente det samme: at han heller gjennom en masse prøvelser gjennom 60 års fartstid i stedet for å selge sjela si til djeven for et stykke ferdigprodukt av en bok..? Kanskje han ville ta tiden til hjelp…kanskje boken trengte såpass lang modningstid….

Når jeg skriver min roman om en psykopat med multiple personality disorder*, merker jeg at jeg forhindrer meg selv…jeg utsetter det ikke …men forhindres…av meg selv…for det suger sterke krefter ut av meg og en annen sjel, som er meg og ikke meg på samme tid, tar overhånd….jeg dyrker sjelens skriveevne til å finne denne pathos fra den kollektive erfaringskammeret, for jeg vil gjerne vite mer om hva den har å bekjenne…….jeg må innrømme at jeg kanskje ville solgt sjela mi til djevelen for å bli en bedre skriver og leser enn all den jobben jeg faktisk har lagt i det…..og så kanskje også fått med verdenserfaringen på kjøpet når jeg selger sjelen min…….at det frister å møte en djevel som har evnen til å kjøpe min sjel slik at jeg kan oppfylle drømmer dannelse, slippe hele den lange jobbige veien med prøving og feiling (som Pinnochio) for å få dannelse…..men kjipern at djevelen ikke finnes…eller…?

Goethe…jeg tror jeg skjønner deg…men jeg tror ikke jeg har din vilje til å drøye det i 60 år…..men samtidig så skjønner jeg hvorfor du drøyde det det så lenge: for kanskje du selv måtte få mer dannelse for å fortsette på en dannelsesroman? Til sammenligning er jeg blitt vulgær, mer som som Marquis de Sade, med en såpass sterk passion for å skrive at han var villig til å gjøre det med sin egen avføring og blod i fengselcella si; for alle historiene .måtte ut av ham…sensuren stoppet ikke ham….sensuren er det som klarer å stoppe meg, samtidig som det ikke er lenge nå før sensuren ikke har noen mur igjen.

…for dannelsen kan ikke sensureres….den finner sin vei…alltid…dannelsestradisjonen forutsetter at den er fri for alt…eneste tradisjonen jeg vet om som er så fri fra seg selv…det eneste den gjør, er å forholde seg til sin egen historie…og det er det…derfor kanskje mange velger dannelsen som tradisjon i stedet for religiøse tradisjoner…? Dannelsen, i motsetning til religioner og ideologier, lover ingenting annet enn friheten til å velge selv hvordan man oppnår det.

*(oppfunnet diagnose som hermer på schizofreni og er så og si det samme som personlighetsspaltingen Dr Jekyll og MR Hyde hadde, hvor de om hverandre var to sjeler i en kropp, også kalt to sterke drifter av personligheter som kunne observere når den ene eller andre styrte corpus…)

Ps; skal sies at det ikke er helt sikkert omd et er sant at Marquis de Sade skrev med sitt eget blod og avføring i cella, men han var nok veldig vrang å ha med å gjøre i fengselet