*virrvarr essayistisk om hvordan jeg tenker når jeg skriver. Prøver et halvveis forsøk på å være en hybrid mellom Michel de Montaigne og min egen Buddha når jeg selvransaker min egen skriveprosess*
Denne uken og de neste ukene før jeg drar min kos med mannen min til Fillipinene, så har jeg x-antall tenke-og skriveprosjekter som jeg blandt annet har lyst til å fullføre…og publisere på bloggen…men jeg blir aldri ferdig! Jeg er flink til å påbegynne prosjektene, og så når jeg kommer halvveis, så begynner jeg på en ny en. Grunn: ideene kommer strømmene på og jeg må skrive dem ned før de forsvinner. Og det går på bekostning av de forgående ideene som egentlig også burde fullføres per skrift.
Å fokusere på et prosjekt ad gangen, er utfordrende. Men jeg skal ikke klage: jeg koser meg faktisk med min skriving…(Og ja; det til tross for at det kanskje oftere høres ut som jeg klager over det å skrive mer enn jeg koser meg) .
Jeg har i dag skjønt en ting: Jeg er slik jeg er og skriver og leser på den måten jeg gjør. Rett og slett må jeg slutte å tenke at jeg må skrive og tenke som andre gjør når de er forfatteraspiranter. Jeg er ikke ment å gjøre ting i tur og orden. Forfatteraspiranten meg bytter litt på rekkefølgene på prosjektene, hopper litt her og der, tar en dykkert der i elven for så å hinke litt borti engen der. Sinnet mitt liker å springe fra tanke til tanke og vil ikke knebles til en tankeprosjekt ad gangen. Jeg har godtatt at det er sånn jeg er og liker det. Men litt vanskeligere for de i omgivelsene mine for å henge med i svingene mine kanskje, når jeg hopper fra et essay til et annet eller fra et kapittel i den romanen til et helt nytt et annet sted. Sånn er det å kanskje ha litt light-adhd? (Skippet legetimen min i dag. Crap!)
For å ikke høres ut som en klagestrømpe: har i det minste et prosjekt, et framtidig opus magnum som jeg til en viss grad klarer å fokusere på, og det er psykopati. Jeg leser mye om de fiktive psykopatene generelt, siden jeg er litt sånn fasinert av temaet. Og det fører til at jeg sneier innom temaer innen om hjerneforskning, og da spesielt behavioral neurology , cognitive psychology og psychophysics (hva heter det på norsk btw? psykofysikk? Behavior nevrologi? Kognitiv psykologi? Sistnevnte på norsk høres riktig ut.) Men en feil jeg gjør nå ved å lese for mye om hjernen for å forstå psykopater, er at jeg glemmer å bruke min egen fantasi.
Psykopater blir en motsats til filosofene. Og det er derfor så spennende å prøve å kombinere de to kreftene i et og samme menneske: psykopati og filosofi. Så alle filsofene jeg skriver om, kan ha trekk som er psykopatiske. Men i min opus magnum, så er det en psykopat som har filosofiske trekk. Men mon tro om det skyldes at vedkommende har personlighetsforstyrrelse og andre diffuse diagnoser som gjør at vedkommende bruker filosofien til å kontrollere seg selv?
Noen av de andre tenkeprosjektene mine, går generelt ut på det å være filosof i livets univers så vel som i dødens rike. Jeg prøver å tenke ut scenarier hvor filosofene havner opp i sprø situasjoner som de må tenke og handle ut i fra. Ikke nødvendigvis de etiske komplikasjonene som gjør historiene interessant, men de metafysiske. Dette igjen fordi det sneier seg innom psykologi og vår introspektive forståelse. Andre tenkeprosjekter beveger seg igjen innenfor filosofiske temaer.
Men den mest manifesterte av mine tenkeprosjekter så langt, er om «Landet Talputta». Jeg har publisert en novelle her som tar seg av et aspekt ved landets samfunnsorden (lovlige voldtektstuneller i 2333). «Landet Talputta» prosjektet mitt er et lite fiktivt land som består av noveller som foregår i det landet. Det tar for seg mest det etiske med forskjellige samfunnskonflikter enn de filosofiske prosjektene mine i grunn. Jeg prøver ikke å moralisere eller å være normativ, men liker å utforske hva om vi hadde de og de type samfunnsaspektene i vårt samfunn? Men jeg merker at det er vanskelig å ikke tenke moral etter å ha prøvd ut tankeprosjektene mine i Landet Talputta. Det som er så greit i skriveprosessen med «Landet Talputta», er at det består av en rekke småhistorier. Det krever derfor ikke av meg at jeg må fokusere for lenge ad gangen. Det er derfor lettere å fullføre novellene om dette landet enn det er med de andre prosjektene mine.
Sånn….da vet dere hvor jeg er hen i skrivingen. Og at det er derfor jeg arbeider så rart og ustrukturert i bloggen min hva angår det litterære: fordi jeg ikke klarer å arbeide målrettet mot et mål. Jeg må liksom ha flere mål samtidig som jeg vil nå samtidig på et eller annet vis. Men aller helst, så ser jeg at jeg har hatt behov for å være essayistisk i forhold til hvem jeg er og hvordan jeg er når jeg skriver. Viktig for min egen selvforståelse, spesielt fordi jeg nå for tiden driver fitness i lesning og skriving. 😉 Og ikke minst: jeg liker å dele dette med dere lesere. 🙂
Takk for nå. 🙂 Kommer tilbake igjen!